Finansieringsutvalgets tanker om belønning av publisering – for noen …

Curt Rice har skrevet innsiktsfullt om dette på bloggen sin, og der finner man bl.a. en morsom illustrasjon som viser at antall forfattere på en artikkel kan ha snodige konsekvenser. En artikkel på nivå 1 gir i dag 1 publiseringspoeng, som deles på forfatterne. I den nye modellen er antall poeng avhengig av antall forfattere, et sted mellom 1 og 0,05 ganger et vilkårlig stort antall forfattere – men så blir bare norske forfattere kreditert for dette. Systemet er utformet slik at mens det i teorien skal være slik at den totale uttelling øker med antall forfattere, foreslår man en “forenklet” modell som gjør at man noen ganger opplever redusert total uttelling med økt antall forfattere. Man må f.eks. for enhver pris unngå et forfattertall i intervallet 21–30, og passerer man 30 blir uttellingen enda dårligere. Først når man når 81 forfattere kan man puste lettet ut og se frem til økt uttelling.

Mekanismen med økt uttelling med økende antall forfattere, skal etter sigende kompensere for problemene med utenlandske forfattere i dag, som gjør at en artikkel kan gi langt lavere total uttelling for norske forfattere enn 1 poeng på deling – utlendingenes andeler blir strøket. Curt Rice har argumentert med at man kunne dele poengene på de norske forfatterne, utvalget nevner ikke dette forslaget. Og både i instituttsektoren og helsesektoren har man en ordning med økt uttelling for artikler med forfattere fra flere institusjoner, dette vil nettopp oppmuntre til samarbeid og kompensere for at belønningen til utenlandske forfattere «forsvinner» – se CRIStins veiledning.

Forslaget fra utvalget premierer flere forfattere, uavhengig av hvor de kommer fra. Fristelsen blir derfor stor til å «hekte på» perifere bidragsytere på forfatterlisten. Trenger vi egentlig flere insentiver til å bevege oss i etiske gråsoner? – gjeste- og gasteforfattere, salami- eller slicingmetoden er allerede kjente problemer. Skal vi forsterke dette gjennom insentivsystemet vårt?

I rapporten sies det eksplisitt at fag med tradisjon for flerforfatterskakp kommer for dårlig ut i det eksisterende systemet, deres posisjon skal styrkes gjennom dette. Det er de harde vitenskapene, biologien og de medisinske fagene som først og fremst opererer med flerforfatterskap mens jus, humaniora og samfunnsfag i stor grad holder seg med eneforfattere. Systemet er altså designet for å flytte midler fra jus, humaniora og samfunnsfag til de andre fagene. Men rapporten sier ikke noe om hvor stor denne effekten kan være.

Jeg har forsøkt å regne på tallene for UiT Norges arktiske universitet for 2013 2 med alle forbehold om mulige feil, dette er gjort på fyrabend.  Jeg har beregnet fordelingen av de midler man fikk for 2015 (basert på publiseringen i 2013) etter gammel modell, og så etter finansieringsutvalgets forslag med divisjon på roten av antall forfattere («forenklet») og 4 poeng for nivå 2. Det nye, skjulte nivå 3 er ikke tatt hensyn til, og jeg har ikke tatt hensyn til at systemet også vil medføre endringer i fordelingen mellom institusjonene- disse endringene kan også tenkes å bli store, i favør av de «gamle» universitetene med sine teknologi- og helseutdanninger med tradisjoner for samforfatterskap.

Det totale beløpet som ble fordelt internt på UiT var 27,75 mill kr. (Dette er ca. 75 % av det beløpet institusjonen fikk, men en del blir ikke fordelt ut på enhetene.) Etter den gamle ordningen fikk Helsefakultetet og Fakultetet for Naturvitenskap og teknologi ca. 47 % av totalen, et beløp på ca. 13,1 mill. kr. Dette stiger med den nye modellen til ca. 60 % (en økning på 27 %) og 16,6 mill. kr. Og hvordan finansieres dette? Jo, ved at Fakultetet for humaniora, samfunnsfag og lærerutdanning (HSL) sammen med Juridisk fakultet får sin andel redusert fra 33 % til 20 % – en reduksjon på 38 %, i kroner går de ned med nesten 3,5 mill. kr fra drøyt 9,1 mill. kr til nesten 5,7 mill. Av disse to fakultetene er det Jur.fak. som får den største relative reduksjonen med ca. 43 %, noe som utgjør nesten 0,5 mill. kr.

Om man ønsker å sultefore humaniora, samfunnsfag og jus for å fete opp helse, naturfag og teknologi er selvfølgelig det en legitim holdning – selv om jeg ikke klarer å se noen vettug begrunnelse.

Men å skjule dette i en for de fleste nokså tåkete teknisk beregningsmodell er uetisk. En omfordeling er en debatt som må tas, ikke skjules for verdens øyne. Etter min mening.

Noen lenker:

Advertisements
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s